Untitled Document

Crinnan kanalen er neste mål og den 20. juli starter vi å sluse opp denne lille, gammeldagse kanalen. Den er bygget 1793-1801 med noen endringer i 1816 og noen større sluser til sjøsida ble bygget 1930 og 1932. En kulturopplevelse (vet det, for vi har vært her før), men denne gangen også litt av et "slit". Hebe er vokst til 39' og er blitt stor pike. Da er de ikke alltid like god å styre disse damene og med et mannskap på to, ble det litt stress for matrosen, nemlig meg. Men far holder jo hodet kaldt og vi kom gjennom 8 sluser denne dagen. Kanalen består av 15 sluser og 7 broer. Alle er manuelle og båtmannskapene må gjøre mesteparten av jobben selv. Noe frivillig, men også ufrivillig, da slusemannskapet ikke er der.... Men vi trenger mosjon og det ble det til gangs denne dagen. Så endelig- kl 17.00 stengte de for dagen og gjett om vi fortjente en ankerdram?!? Sola skinner, det er klubb til middag og jammen får vi ikke en liten akkevitt- for fordøyelsen's skyld. Våkner så midt på natten av at regnet høljer ned. Lyn og torden.

THROON- sør for Glascow

Som sagt vinker vi farvel og på gjennsyn til Dumle-familien, i varmt somvær. Vi drar sørøstover, får etterhvert medvind og en kjempefin seilas i over 20+ . Herlig.

Throon er en stor marina, tar hele 300 båter og har alle fasiliteter og ditto pris. Throon er en gammel by, en industriell friport siden 1707, med spesialiteter som skipsbygging, saltminer, jernbaneind. og sagbruk. I 1812 ble den første jernbanen for passasjerer åpen her, den føsrte i Scotland. Byen er også kjent som "the home of golf" og den har 6 fullstendige golfbaner, der Brittish Open også blir spilt.

Vi blir litt skuffet over stedet. Det virker "nedsarvet" og slitt, liten aktivitet og lite folk i gatene.Imidlertid er det fullt av folk på resauranten i marinaen og som er veldig bra. Der "feirer" vi at vi har vært ute i nøyaktig 1 mnd- det er nemlig den 27.juli.

BANGOR- ved innløpet til Belfast.

Været har skiftet. Det er fortsatt varmt, men helt vindstille og tåke. Så turen sørover Firth of Clyde går for motor og radar.En hel dag med diesel. John er fra seg.....

Det er hele 68 nm ned til Bangor marina og selv om klokka er over 21, står Ina og Øyvinn og viser oss plass og tar tauene. Dumle ligger der fortsatt og jammen er ikke Air d'ete der også. Nytt Feelingtreff. Fine dager i Bangor. En aldeles utmerket marine og helt inne i "byen". Ja, hva gjør vi så her, mens vi venter på at kulingmeldingene skal ta slutt og vinden skal snu? Koser oss. Går tur. Far tar opp verktøykassa ca. 5 ganger daglig og mor bytter på ting og tang, fra et skap til et annet... Mandag 31. juli "gjør" Elisabeth,Ina og Marit byen Belfast.Mye regn gjør at det kunne vært koseligere, men vi får da besøkt LAGAN WIEV, et turistsenter med billed display, video og mye, mye info om Titanic, og med verftet der datidens største passasjerskip ble bygd rett ved siden av. Litt vemodig.....

Tirsdagen går med til frisør, optiker, Dumlefam. på middag med god gammeldags klubb, ja, dagene bare fyker... Og det blåser og blåser, men endelig på torsdag 3. aug. skinner sola og vinden har snudd- til KALD nordavind.

ISLE OF MAN- Port St. Mary

Vi seiler som bare juling ned til et sted som heter Ardglass, for å gjøre turen over Irskesjøen litt kortere. Sjøen er litt rotete etter så mange dager med vind, og i Ardglass står Michel (Air d'ete) og "anviser" plass. Michel er en liten guru bl.a. med programvare og Hebe får lagt inn nok et program- flo og fjæretabell for hele verden.

Ginette og Michel møter vi kanskje igjen i sept.- i l'Aber Wrac nord for Brest i Frankrike.

Neste morgen er grå og vindstille. Blir det nok en motortur over "sundet"-Irskesjøen? Nei, heldigvis får vi litt vind og senere litt mer og får en fin fin seilas, med god hjelp av tidevannet. Det er 6 meters forskjell på flo og fjære der, så vi legger oss i en bøye, som myndighetene har lagt ut for besøkende båter. Herlig og rolig seilas, opphold 17+ og snart regn?? Nei,da - neste morgen, lørdag 5.aug. våkner vi til lettskyet og etterhvert varm og fin dag.

Vi besøker byen Port St. Mary, en koselig liten by, der Alfred's pub blir vårt møtested med øyas befolklning. Pratsomme, vennlige mennesker. Vi møter igjen Mike og Brenda, som vi "sluset" sammen med i Crinnan Canal. De inviterer oss hjem til en kopp te, de kjører oss rundt øya, fra Post St. Mary til Port Erin til Peel, Douglas og Casteltown og tilbake til utgangspunktet. Det er så nydelig og frodig, blomster og trær lukter så godt, ja det føles nesten tropisk. Vil gjerne komme tilbake til Peel, en fantastisk liten by. På Isle of Man lever folket i takt med naturkreftene, med flo og fjære og med havet så nært innpå seg. Vi har også lært mye om det etterhvert. "Fear not the sea, but respect her always".

Mandag 7. august var vi nok en gang på vei over "sundet"- på vei tilbake til Irland. En kjempeseilas i frisk vind og enda friskere strøm ,som var med oss, selvfølgelig. Kapteinen har reknestykket klart før start og til nå har madammen sluppet å stå opp i "grisotta" hver gang vi skal forflytte oss, takket være strømmen...(måtte det bare vare..) Men nordavind og strøm gjør sjøen litt "humpete", så vi fikk da vasket oss litt.

CARLINGFORD

For en nydelig innseiling til Carlingford; Nord-Irland til styrbord og republikken Irland til babord. Her likte the Norseman seg også.De fikk bygd ett slott som vi ser ruinene av.

Vikingene likte seg også og kalte området "the Fjord Carlinn". De hadde heldigvis evne til å se hvor vakkert dette landskapet var og er.

Tirsdagen sykler vi- endelig i shorts igjen- til byen Carlingford, så pittoresk og fylt med blomsterkasser,i vinduer, butikker, ja, absolutt overalt. En fin sykkeltur langs flotte og store velstelte hus. Enorm golfbane eller baner. Selve "byen" helt konge! Har en lett lunch og en pint på "JP'"s pub, en eldgammel bar, også kjent for sine delikate østers. Været blir litt gråere og vel heime i Hebe blir det rett og slett survær og regn. Men vi har det tørt og varmt, ja, vi koser oss fortsatt.

Sist dere hørte fra oss var vi Carlingford- denne vidunderlige lille perlen mellom to Nord-Irland og Eire. Vi feiret faktist madammens bursdag på marinaens restaurant. Kapteinen slo til med det aller beste utav både mat og vin, ja.. jeg fikk faktisk dessert…. Herlig!

Det er tid for forflytting og Howth nord for Dublin er neste stopp. Vi har en fin seilas og medstrøm- herlige 7 timer. Litt kald nordavind, men sol.

Howth er bare kjempestor og er en meget velorganisert marina. Vi kaller opp ”the harbourmaster” og får fin plassering og velkomst.

Vi sykler en del og ser på området omkring. En dag var vi til Malahide. En utrolig vakker plass –(og visstnok veldig ”posh”), så full av blomster og trær, boutiquer, barer og annet ”snask”, ja, bare helt unik.

Vi tar toget til Dublin. ”Dart” heter systemet og det tar 30 min fra marinaen vår til Dublin sentrum. Dublin er herlig. Vi tar en ”hopp på- hopp av”sigthseeing buss for å få oversikt over herligheten. Besøker ”Guiness” bryggeri, et helt kvartal nesten, med historisk sus over seg.

Så hopper vi av ved ”Jamison’s Distilleri”, også et severdig stopp. Ellers nyter vi Dublins gamle (Viktoriansk) og nye arkitektur. Bare deilig å være til, og nyte Dublin som den er.

Tilbake til Howth der livet går sin vante gang med klesvask, bl.a.klubb til middag, turgåing og ett pub-besøk. Howth har noen enestående fiskebutikker, og vi handlet det vi hadde mulighet til å spise.

Dublin Moorings ligger i hjertet av byen og ved elva Liffey. Vi møter Mathias og Miarin, et hyggelig svensk par på langtur.

Det er gåavstand til mange severdigheter og for oss en helt ideell plassering. Fra Howtht er det bare noen få nautiske mil og vi motrer av gårde i shorts og ved godt mot for å møte gode venner, som kommer fra Shetland/Aberdeen (Alex og Morvern ) og Ulsteinvik (Hilde Marie og Leiv).

S/Y Hebe er pyntet til fest, for vi har” bursdagbarn” som skal feires. Buffeen er klar, champagnen også, og vi har en hyggelig bursdagsfeiring og gjennsynsfeiring om bord.

Dagen etter doller vi oss opp for å spise på en eksklusiv restaurant i Merrion Street og sola skinner i takt med oss.

I løpet av helgen besøker vi en del severdigheter, som Trinity College, der vi ser på ”The book of Kells”, et brilliant, religiøst historisk dokument, skrevet omkring 500 år e.Kr.

Vi er i ”det lange rom”, verdens lengste bibliotek. Hele området er en opplevelse. Kultur og historie, det bare kryper inn….

Hele Dublin synes nå være full av kultur- på alle plan. Dagene bare fyker og snar vinker vi farvel til Hilde Marie og Leiv, mens vi motrer oss ut mot The East Link Quaey, der brua blir åpnet for oss.

Vi har en kjempefin seilas sørover Irskesjøen, der Arklow er neste stoppested. En havn vi ikke synes særlig om- ikke like hyggelig og vennlig som ellers vi har opplevd i Irland. Kanskje uheldige omstendigheter, men vi forlater havnen tidlig neste morgen og seiler sørover til Kilmore Quey i finfin seilvind. Der blir vi møtt av en meget vennlig og serviceminded ”havnefogd”. Blir henvist til en fin plass i marinaen og var vennligheten selv.

I Kilmore Quey (helt sør i Irland) kommer Anton Sumstad og møter oss. Vi pakker det nødvendigste og blir med Anton heim, til kone Tracy og guttene Christian og Stephan . Der har vi et par dager og lever som grever, både i det store herlige huset deres og som turister, der de kjører oss rundt i Wexford kommune og litt til. Anton og Tracy er bare så happy for å få besøk og gjør absolutt hva de kan for at vi skal se og oppleve det beste av Irland. Tusen tusen takk til hele familien.

Onsdag 23. august er vi klar for Irskesjøen igjen. Litt usikker, da meldingene ikke er 100%. Likevel, vi la av gårde på en overfart som varer 17,5 t. Litt ”humpete” er det nok, men vi er blitt vandt til litt av hvert og ble ikke sjøsyk selv da alt står på ende ved ”Land’s End”- sør-vest spissen av England. Et meget tøft område og når strøm og vind går hver sin vei, blir det ”humpete”.

Men hva tåler vi vel ikke for å oppleve Falmouth, denne idylliske og nydelige sør-engelske byen i Cornwall. En by vi liker så godt at vi blir i 5 dager, både fordi den er så spesiell og fordi vinden hyler som gal, fra vest og nord-vest. Vi har det imidlertid herlig. Fredagen kommer Reidar Inselseth på besøk, kjørende fra London (Maiden Head utenfor London). Nok en kjempekoselig kveld med litt mimring fra hine hårde dager i Måløy. Neste dag har vi sigthseeing nordover til en liten by som heter Truro, (Reidar er sjåfør) med en katedral som faktisk fyller hele byen. Absolutt fantastisk!! Vi spiser lunch på Norway Inn, et ”minnesmerke” fra den tiden da norske tømmerbåter kom med tømmer til gruvene i Cornwall (tinn og leire).

Tid for overfart igjen- denne gang over den Engelske Kanal til Bretagne i Frankrike. Meget frisk bris fra nordvest og vi seiler som bare juling i 12 timer. Riktignok en del rulling, men været er så skjønt med solnedgang, måne og hundrede tusener stjerner. Så nattevakten går fort, da det er mye trafikk i separasjonssonen. Vi møter alle slag fartøy, fra krigsskip til oljeplattformer (på slep). Og mørket kommer tidlig, kl 21 og det lysner ikke før kl 06.

Ingen enkel seilas når vi nærmer oss Franskekysten, da alskens fiskeredskaper, småbåter, seilbåter, seilbrett – you name it- gjør at vi må være på vakt med alle sanser.

Likevel, å komme til småbyen og fiskelandsbyen L’Aber Vrach er et fint syn. Har en koselig dag/kveld her sammen med et svensk par Yvonne og Kenneth i SY Cikorika, men neste morgen må vi bare videre og det er tidevannet som bestemmer avgang. En nydelig morgen, men lite og ingen vind. Sola trenger gjennom en disig himmel og livet er virkelig verdt å leve.

Motor hele veien, til en liten og vakker fiskerlandby, Audriene. Den ligger opp i en kanal som er blitt gravd ut, som så mange andre småbyer. Bretagne har en heller tøff kyst. Den er grunn og det vokser fort opp med stor sjø. Store steiner stikker opp på de mest utenkelige steder og for å komme inn til havner, må en navigere nøyaktig.

Vi er kommet til 1. september og vi lengter etter varmere vær. Det gjør at vi forlater Audriene uten å utforske den nærmere. Det er kjølige netter med mye dogg, men dagene er varme og nå- vindstille. Kapteinen er konsentrert i det vi sikter oss inn i midten av den trange kanalen ut fra Audriene.

Lettskyet og ganske varmt- og VINDSTILLE. Kapteinen er noget ”forstyrret” med tanke på all dieselen som går med, men blir litt roligere når vi får sette seil- for å stabilisere og kanskje gi en halv knop….

Port Louis ved storbyen Lorient er neste stopp. Vi bruker 9 timer og for det meste med motor!!!! Det er trangt og vanskelig å komme inn til den lille tunafisk landsbyen, men med kløkt og nøyaktighet går det bra her også. Vi går en tur på by’n, men ser lite folk. Det ser ut som om alle har lagt seg tidlig og det samme gjør vi.

Neste morgen, da Alex er oppe på havnekontoret for å betale marina avgiften, kryr det av folk. Det er marked og full rulle og det klokken åtte!

I dag- 2.september 2006 er vi på Belle –Ile og som navnet sier er det en nydelig øy. Er nettopp kommet i båten igjen, etter en tur på ”by’n”. Kapteinen er vel fornøyd etter å ha investert i nytt og kraftig fiskeutstyr. Vi skal bli selvforsynt med fisk nå. Det trengs, da fisk er veldig dyrt her og vi ”bare må ha det…”

Videre seilingsplan er S’Able D’Ollonie . Vi skal besøke verftet der Feelingen er bygd før vi kurser over til Spaniens land.

Søndag den 3.september har vi egg og bacon til frokost. Ikke hverdagskost/frokost, som for det meste er cornflakes m/melk/youghurt.

Vi har seilet langs hele Bretagne-kysten og neste stopp er L’Herbaudiere. Da er vi ferdig med Bretagne. Været er veldig disig og solen kjemper en forgjeves kamp for å komme gjennom. Fuktigheten er stor, men vi har en fin seilas.

L’Herbaudiere er nok en nydelig fransk småby og har en stor og fin marina. Vi er kun på gjennomreise, men damene får da seg en liten tur på markedet, som er ”bare lekkert”. Men dyrt. Kjøpte en pose med oliven, ikke stor og den kostet 190,- kr. Og dieselen da- 9,96 pr liter!!!

Mandag formiddag forlater vi dette nydelige, men steindyre paradis. I tykk tåke og med dyr diesel motrer vi oss sørover. Det er varmt, vindstille og fuktig. Men etter et par tre timer letter tåken og solen skinner og temperaturen er oppe i 30+

For en kjempehavn,800 båtplasser, for en herlig by- eller skal vi si to byer, da Les Sables d’Olonne ligger på den ene siden av elven og La Chaude på den andre og marinaen- Port Olona- litt i begge byene. En liten ”ferge” trafikkerer over sundet, kontinuerlig og til en pris av 7,- kr pr. pers.

I Les Sables d’Olonne ligger verftet som lager Feeling, altså hjembyen til vår Feeling 39’. John og Alex besøker verftet og de kommer tilbake med diverse ”snask”. De monterer baugspyd til vår ennå ubrukte genakker- i over 30gr varme. Selv har jeg lettere solstikk og må trå til med solhatt, litervis med vann og skygge.

Har det ellers helt supert i denne/disse franske småbyene. Godt vær til klesvask og køyene blir behørlig vasket og luftet. Ellers går vi ut og spiser på en fiskerestaurant og både vin og mat smaker helt vidunderlig.

Det er tid til ny overfart, denne gangen over den berømmelig Biscaya. Vi jukser jo litt som krysser over såpass langt inne, men PC’n viser at der 240 nm. Fin vind, nord-østlig og seilene gir oss ca. 6 knop. Litt senere minker vinden og på Alex og Marits vakt tar vi den store avgjørelsen og starter motoren. Det er helt vindstille, flatt hav. En nytelse å ha nattevakt i slikt vær. Det er nesten lyst hele natten gjennom. Månen og stjernene lyser opp. Vi får en uforglemmelig soloppgang og ditto solnedgang. En drømmeoverfart, der vi seiler ca halvparten av de 40 t. den tar. Det er 24+, shorts og berrføtt. Litt rulling er det til tider, vi er på 5400 m dypt vann, bølgene fra den stor Atlanteren kommer sigende.

Vi ankommer Gijon i varmt og lett overskyet vær. Vi har det bare helt supert!! Ankerdram bestående av portvin og en bedre frokost og sola kommer gjennom. Hva vil temperaturen bli da, når den allerede er 25+ nå?

Gijon er hovedhavnen i Asturias. Den er bygd opp igjen etter at den ble fullstendig bombardert i 1936, under borgerkrigen. En del av halvøya Cerro de Santa Catalina unngikk bombardementet og går nå i ett med den ny oppbygde byen. Veldig fascinerende område, der det gamle går over i det nye.

Siden gjennoppbyggingen har byen blitt veldig sterk og er hovedhavn, en industriell og kommersiell havneby for Spanias nord kyst.

Den flotte og nye marinaen er bygd på det gamle havneområdet. I det hele tatt en veldig fin og interessant by.

John og jeg har en avstikker mens vi er i Gijon. Vi besøker ”huset” i Calle Olivia- Villa Baccalao, der Johan, Christin, Astrid, Jonas og Andreas er.

En times flytur fra Aviles, 40 km fra Gijon . Andreas og barna tok imot oss på flyplassen i Alicante. Stor gjennsynsglede for store og små. To dager, mer eller mindre i bassenget med barnebarna, var bare SÅ herlig. Ikke så verst å være sammen med de voksne, heller, der de vartet oss opp på alskens vis. Nok en vitamin-innsprøytning.

Vel heime i Hebe, ble vi møtt av blankskuret båt, nymontert toilett pumpe, nyvaskede skap og nyvasket sengetøy m.m. Ikke så verst, men vi kjenner jo Alex og Morvern og vet at de liker å være i aktivitet.

Onsdag den 13.september forlater vi denne byen som vi synes så mye om. En seilas langs den nordspanske kysten, ca 10 t og vi er i Ribaldeo. Og her må en bare være nøyaktig i sin navigering, for treffer en ikke den smale renna som leder oss under brua og inn i marinaen, havner en på sandbankene rundt.

Ribaldeos historie skriver seg tilbake til Romers tid, som en viktig handelshavn. Nå er det mest fiskeri og den er også en viktig by for landbruket omkring. På den andre siden av brua ligger et skipsverft, der mange norske fiskebåter er bygd, deriblant Andenesfisk II. Castropol heter det der og der bodde ”the better off” handelsfolkene og skipseigere. Det vises igjen den dag i dag, for husene og gatene der er så pittoreske og velstelte.

I dag skriver vi fredag den 15. september og vi er fremdeles i Ribadeo. Værutsiktene er ikke de beste. Nordvest og regnbyer, voldsom sjø og svell. Vinden er sterk nok, men det værste er den store sjøen som vokser opp. Det bryter under brua og det er lite fristende og prøve seg utenfor. Og vi er pensjonistseilere med god tid.

De som vil sende en hilsen, kan nå bruke gjesteboka. Vi har også fått oss telefonnr i Spania: +34 60 00 87 719. Enten en sms eller en prat setter vi alltid pris på!

Kalenderen viser søndag den 17.sept. og vi trenger å dra videre. Svellen under Ribadeo brua har minket, men er fremdeles skremmende (synes jeg).

Vi tar en kort ”leg” i dag; til Carino. Herlig sol, men lite vind og vi går 40 n.m. for motor, for så å ”snike” oss inn blant ”ørten” småbåter og fiskebåter. Carina har som mange av disse småbyene, en kjempelang og kritthvit sandstrand.

Mandagen er det tidlig opp (huff og huff for meg og Morvern) og kl. 09.30 er vi klar for La Coruna. Lett dis først, men snart klart solskinn og INGEN vind. En del svell, men medstrøm og vi er godt fornøyd med gjennomsnittsfarten- 6,5 t på 40 n.m.

Det er virkelig flott å runde Cabo Ortega- Spanias ”Nord-vest Kapp”- med spektakulære fjell og strømforhold.

En by for mitt hjerte! Mye historie og kultur- og det uten å måtte gå inn i alskens museer.

Her har vi Hercules statue som kneiser stolt ved innseilingen til byen- for å fortelle at en gang sloss denne Hercules mot en tyrann- Gerion, som sultet ut og tyranniserte folket. Etter tre dagers hard kamp klarte Hercules å overvinne denne kjempen Gerion. Deretter beordret Hercules en statue, hvor hans hode er begravd, til minne om hans seier.

La Coruna blir kalt ”Glassbyen”- og det med rette. En fantastisk fasade- glass og nye flotte bygninger ligger som en krans mot sjøsiden. Og byen er veldig spesiell, der den gamle og nye bebyggelse går veldig godt sammen.

Rett ovenfor marinaen har vi den store Plaza de Maria Pita- 11.200 kvadratmeter. Midt på plassen står den stolte Maria Pita og frihetsflammen er alltid tent.

Maria Pita står for mot og tapperhet, da hun klarte å snu folket fra total depresjon og utmattelse, til mot og heltedådig adferd . Det var i 1589, en krig der den engelske marinen var i ferd med å overta byen.

Ellers er byen full av minnesmerker, statuer (nye og gamle), parker, ja, som sagt, et levende museum.

Mens vi er i La Coruna, får kysten her besøk av den tropiske orkanen Gordon. Vi ligger trygt i marinaen, mens vinden blåser opp i 58 knop. Lenger sør var det visst opp i 80 knop (iflg. seilere vi møtte senere)

Vi blir liggende nesten en uke i denne fine byen. Været er forrykende. Den ene meldingen med orkaner, det være seg Gordon eller Helena, popper opp på vår Navtex. Men vi er ”pensjonistseilere” og stresser ikke. Møter mange seilere, som også må gi seg tid grunnet været- og det utvekles gjensidig info både om det ene og det andre.

Det blir søndag den 24. sept. før vi setter kurs for Camarinas, 50 n.m. I regn og tåke og uten vind, men med store havbølger (svell) er ikke turen den aller beste, men vi ender opp med sol og varme når det blir tid for ankerdram i Camarinas.

Vi går vår vanlige kveldstur og havner inn på marinapub’n. Møter nye mennesker og må ta ”en ekstra”… Det er jo mye info som skal passere.

Neste dag passerer vi Finistere, en litt” ufsete” Cabo, men den viser seg fra sin beste side. Litt svell (havbårer) og ingen mulighet til å seile, men vi ankommer Portosin i god form og ved godt mot (selv om dieselen er svindyr her, jfr. John)

En ny era: Bare sydlige vinder!!! Og vi som trodde at hele Spaniakysten –og Portugalkysten skulle gi oss nordlige vinder, men den gang ei. Det er sterke sydlige vinder og stor sjø- til tider meget grov sjø. Dette gjør at vi ”kuler’n” litt og tar små etapper.

Det er 43 n.m. til Vigo og vi har faktisk en fantastisk en fin tur , speilblank hav, sol og varme. Vi ankommer Real Club Nautico de Vigo tidlig om ettermiddagen, men marinaen er full. Det er en internasjonal regatta der og vi blir omsider anvist plass. Litt surt, for vi har jo bestilt…

Men været er herlig og vi trasker rundt i byen. John finner til slutt den etterlengtede ekstra-antennaen for tilkobling til internet. Vi handler inn til middag og har et herlig måltid om bord.

Vi er kommet til onsdag den 27. sept. og kurser for Viana do Costela, i doggvåt morgendis. Sola gir oss litt varme innimellom, men noen ganger er det godt å ha flisjakka og. Likevel; shorts og barfot!

Ola` Presis kl 14.00 passerer vi grensa til Portugal. Været er fortsatt litt ustabilt, men Viana da Costelo har i alle fall en vidunderlig restaurant. Den besøker vi og har et herremåltid (grillet klippfisk). Og plutselig er været bare helt skjønt, sol og varme!!

Og Viana do Costelo er som mange andre småbyer vi har vært innom; et levende museum. Skulle gjerne vært her noen dager, men dagene bare fyker av gårde, og snart er det oktober og vi skulle gjerne vært lenger sør…

Vi er nok en gang på transportetappe- til Porto. REGN og vindstille. Må ”tråkle” oss mellom ”ørten” fiskeredskaper og sikten er slett ikke god. Likevel er turen verdt hver regndråpe-( og dessuten tørker vi opp veldig fort her). Byen Porto er bare nok et levende museum og jeg blir nesten forelsket i den. Er så fasinert av alle disse unike, gamle og ærverdige byggverk. Jeg tror jeg kunne vært der mye, mye lenger.

Men etter en heller halsbrekkende busstur fra marinaen i Leixoes til sentrum, ville jeg nok valgt et annet transportmiddel til og fra byen!!

Vi stamper i motvind og grov sjø. Kjedelig, men nødvendig for å komme videre. I dag trenger vi heldigvis ikke ”tråkle” oss mellom alle fiskeredskapene som står tett som hagl langs Portugalkysten. Vi skimter kritthvite strender langs hele etappen, mens vi ruller og ruller….

Endelig kommer vi til innseilingen til Aveiro. Og den er ikke enkel. Ser ut som om det ikke er plass til oss- sjøsprøyten står til alle kanter og bølgene bryter.

Men med en stødig kaptein og et godt navigasjonsutstyr er vi snart innafor moloen og motrer opp gjennom en lang, lang kanal. Marinaen er langt fra vakker. Ser ut som rene slummen, men vi ligger trygt og godt.

Johan ringer og spør som vanlig hvor vi er- Aveiro! Oi, det er jo Portugals klippfisk hovedstad og vi bare MÅ gå ut å spise… på Batista restaurant. Helt ok, for her vi ligger er det ikke særlig hyggelig. Spaserer inn til byen (selvfølgelig i en kraftig regnbye!) og tror vi er kommet til en annen verden. En nydelig liten by, full av kanaler og parker og engelsktalene portugisere. Carl Johan og Johan operer på hjemmebane (Ålesund) med bestillinger osv, da restaurant Batista er stengt for tiden og en ny blir anbefalt. Taxien kjører oss ut til en annen bydel, Costa Nova, der husene er stripete og sandstrendene ennå hvitere., ja det er rene skjære eventyret. Og restauranten Marisqueira ”svømmer” i hummer, krabbe, reker – you name it. Maten er herlig og kvelden er uforglemmelig.

Kalenderen sier søndag den 1. oktober. Tid for forflytting. Kort etappe. Sydlig vind og sjø, stampesjø i 7 timer, men kommer oss vel gjennom nok en smal og grunn innseiling- til Figueira da Foz. Varmt og godt- innimellom regnbyene og vi blir møtt av uniformerte menn med revolveren i lomma, som vil se våre papirer. Hyggelig menn/kvinner, men litt uvandt for oss med disse våpnene. Og alt er selvfølgelig i orden. Båten fungerer utmerket. Alle formaliteter går unna i en fei og vi bare kuler’n.

Nazare – en travel liten fiskerlandsby, som nå også satser mye på turisme.

Tidlig opp i dag. Planen er en lang en ”legg”- helt til Peniche. Været er litt ustabilt, som det har vært i det siste og den etterlengtede nordavinden uteblir.

Utpå dagen blåser det opp til en kuling. Bølgene topper seg i motstrøm og motvind og turen blir meget ubehaglig. Kvinnene går ned, best og ikke se hvor høye bølgene er og hvor stort fallet er hver gang vi faller utfor en bølgekam. Og for første gang har vi ”fast sjø” over Hebe, ja, opptil flere ganger. Og kapteinen får et par herlige sjøer i nakken, som tar turen innom både rygg og rumpe, før den forsvinner nedover langs beina. Godt han er i shorts.

Planen blir forandret underveis- til Nazare og etter hele 8.5 timer og 40 n.m. er vi innenfor og trygg i marinaen til Captain Michael Hadley og hans kone Sally.

I skrivende stund- altså den 3. oktober 2006, ligger vi her i Nazare, med sol og noen små regnbyer. Morvern stryker skjorter m.m. John og Alex skifter ut et feste til manntaufot. Capt. Hadley informerer oss om vær og marinaforhold. I Peniche er det fullt, så i morgen, hvis værmeldingen holder ord, seiler vi i nordvestlig bris sørover til Cascais, nord for Lisboa. Og det blir en lang etappe- må visst opp i ”grisotta”…..

John og Alex går på fiskeauksjon. Her sitter gamle koner og yngre menn side om side på et galleri, ser på fisk- og byr på fisken med elektroniske instrumenter. Den som har det høyeste budet fra 1-10 ks. får en lapp printa ut og den blir lagt i fiskekassa. 2 yngre menn samler sammen og stuer på paller, selger for de som kjøper minst, så blir disse kassene plassert rundt om på gulvet. Deretter går de til kassakontoret og betaler sin fisk før de triller fisken ut til ventende bil på utsida av auksjonshallen. Ja, der er noen som kun kjøper noen få kilo. Dette pågår til sen kveld kl 2300. Vi få aller nådigst ta noen få bilder.

Og nøyaktig kl 06.00 ringer vekkerklokka! Rett til navtex’n. Sjekker eventuelle nye meldinger, ser på himmelen, lytter til vinden… Ikke helt hva vi trodde, og skal vi prøve?

Både kapt, John og mate Alex er litt usikre. Men ”det er ingen skam og snu”- Likevel, vi fikk alle en liten tankevekker, da vi hørte på nyhetene at en spansk båt hadde forlist i innseilingen til Leixoes kvelden før. 1 mann omkommet og 1 mann savnet. Og for oss var denne innseilingen ”ingenting” i forhold til en del andre.

Vel, vi legger av gårde og har en utrivelig start. Regn og motvind- kjempebølger!! Men snart roer det seg litt. Sola kommer frem, vinden minker og bølgene blir iallfall litt mer medgjørlige. Og strømmen, da. Den er med oss hele veien og gjør at etter 9,5 t. og 66 n.m. bare glir vi elegant inn til marinaen i Cascais.

Og i kveld kuler vi’n. En god Jamison som ankerdram. Deilig rødvin til grillskiver. Nam, nam…….

Her blir vi liggende til Øystein kommer for å seile med oss over til Madeira. Det blir tirsdag morgen den 9. okt., hvis været tillater det.

Og Alex og Morvern skal besøke venner i Villa Mora, nær Faro, for så å fly over til Madeira for å seile med oss Kanariøyene.

Vi vil ellers takke alle dere som har sendt hilsninger til oss i gjesteboken.Kjempe hyggelig.!!!!

KONSERNSJEF, Knut H. Hagen, min venn, kollega og styreformann døde onsdag den 27. sept., på veg heim fra forretningsreise i Kina. Det var et sjokk for meg.

Jeg har kjent Knut siden begynnelsen av 80 åra. En inspirasjon for mange. En flink mann, en engasjert politiker i sitt lokalmiljø og en god venn.

Knut var med på å bygge opp Nor-Cargo. Jeg må ærlig innrømme at det gikk hardt innpå meg da Knut Fagerli ringte meg på torsdag. Mange NC venner har kontaktet meg om dette.

Sa jeg at det var lenge, lenge til vi var på Madeira?? Vel, jeg tar det tilbake. Nå skriver vi nemlig den 25. oktober og Madeira er ”passe” og vi befinner på Kanariøyene- Santa Cruz Tenerif.

Tiden flyr og i dag kom meldingen om første snøen (slaps) på Jøa (Trøndelag). Her har vi hatt 30+ - overskyet med spredte regnbyer;, regn som tørker med det samme. Og vind! Varm vind.

Dagen er mandag den 9. oktober og Alex og Morvern reiser på besøk til Villa Moura. Øystein mønstrer på og vi er klar for den lengste overfarten til nå. Hele 555 nautiske mil.

Tirsdag den 10. oktober- presis kl 12. motrer ut fra Cascais, i håp om nord- nord/vestlige vinder! (Utsiktene sier lite vind) Det starter bra og vi får opp seil og duver av gårde med ca 4 mil. Men ikke lenge. Snart er vi oppe i en hard kryss. Kryss er ikke den mest behagelige form for seiling, men det går da fort og det er alltid kjekt. Men utpå ettermiddagen braker det i fokka og vi ser at sjakkelen til opphalet er røket. Vel- gutta på dekk i grov ”rulle”sjø og får ned forseilet i en fei, surrer det til rekka og jeg formelig ser hvordan ”de små grå” arbeider i hodet til kapteinen. Og som vanlig vet han råd. Bruker opphalet til genakkeren og vi er under full seilføring igjen. Men hva med reving?? Gutta ser bekymret på hverandre. I dette været må vi ha mulighet til å minske seil, så etter et par tre timer, blir forseilet byttet ut med genakkeren.

Dette ser ut til å gå bra, men plutselig fyker genakkeren ut og et nytt uhell er bare å konstatere! Blokka er røket! Vel, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Med alle forseil vel innenfor rekka, får vi plutselig sterk vindøkning. Og nå er vi glade for at blokka røk der og da, for med denne kraftige vinden, ville det blitt vanskelig å berge seilet- for ikke å snakke om visst vi hadde fullt forseil uten mulighet til å reve (minske seilet).

Vi seiler videre på ”storen” (storseilet), men vinden minker og det blir til at motoren må trå til. Som tidligere nevn, liker ikke kapteinen å bruke diesel og han har nok grublet litt under sine ensomme nattevakt, hvordan denne dieselbruken kunne ta slutt.

Han skal i masta og montere ny sjakkel!! I denne slingringen?? Vel, har han bestemt seg, så vet vi jo at slik blir det. Øystein og undertegnede konsentrerer seg om å få båten mest mulig stabil, følge med sikringstau og for mitt vedkommende- ”holde pusten”. Ca. en halvtimes jobb og med dyvåt T-skjorte, ømme lår og magemuskler, kommer han velberget ned. Vi er stumme av beundring; Dagens helt! For vi får nemlig seile igjen og været er blitt strålende, sjøen har roet seg litt og livet er bare herlig. Ikke den store farten, men vi gjør da 147 nm på døgnet 11. til 12. okt.

Nattevaktene er også helt utrolig. Varm vind- lite riktignok og med en stjernehimmel som nesten tar pusten fra deg. Månen er med å lyse opp og Øystein forteller om de forskjellige stjernebildene, så vaktene går lekende lett.

Vindutsiktene slår til. Ikke en pust- blankt hav! Motoren må til pers. Og vi motrer og morotseiler de resterende mil til Madeira, der vi ankommer i nydelig sommervær lørdag formiddag kl 11.00.

Marinaen i Funchal er full og vi går inn til Quinta do Lorde, øst for hovedstaden. Der får vi bare en dag sammen med Øystein før han må reise heim til høst og jobb, mens Alex og Morvern kommer mønstrer på igjen, etter sitt avbrekk hos Joan og Norman i Portugal.

Maderia er en nydelig øy. Vulkansk, ja, men også grønn og frodig. Vi leier bil i 2 dager og får se hele øya, mer eller mindre.

Øya har ny motorvei med tunneler og flere kjørebaner. Fantastiske murer, blomstrende rundkjøringer med statuer og alskens moderne kunst. Tydelig å se at EU-midler er blitt brukt.

De gamle veiene går i snirkler og svinger, med dype daler og bratte skrenter. Der dyrker folket sine druer, bananer og alle mulige grønnsaker. Vi er enige om at vi ikke ville være med på en innhøsting der og lurer virkelig på om det går an å bo slik. Men det gjør det!

Det er tid for forflytting. Det har vært ganske mye vind mens vi har ligget i Quinta do Lorde og den har blåst ”feil vei”. Men nå legger vi av gårde. Dagen er onsdag den 18. okt. og sjøen er fortsatt litt ”humpete”. Vi seiler de første 20 – 24 timene og damene må ty til en sjøsyketabelett, da det nok er litt urolig. Alt går likevel bra og litt etter litt løyer vinden, det går saktere og far slenger uti sitt nye fiskeutstyr. Mye latter har han måttet tåle, for han har ikke klart ”å fiske inn utgiftene” ennå, så når snella raser ut, blir det ganske stille. Morvern stikker hodet opp fra køya- Hva er på ferde? Jo, vi har fisk, roper gutta og vi gremmer oss ved tanken på blod og elendighet….Og fisk var det! En gangske stor tuna, som til og med jeg så (så det er helt sant!) Men forberedelsene for å ”lande” fisk, var nok litt for dårlig og tunaen forsvant rett for nesen på oss. Skitt au!

Resten av overfarten går uten dramatikk, men for motor. Nydelig vær. Varmt, stilt og flatt hav.

Etter 44 t. og 264 n.m. er vi i marinaen i Santa Cruz – Tenerife. Varmt! Sol! Herlig!

Vi leier bil og gjør som på Madeira; kjører rundt og får se mer eller mindre hele øya på 2 dager. Ikke særlig fint landskap. Mye stein- vulkansk, spesielt på østsiden av øya. Oppe i fjellene er det litt frodigere. Små husklynger med druer, bananer, grønnsaker. Sør/vestsiden er helt og holdent turisme.

Det nærmer seg tiden da Alex og Morvern skal reise heim til Scotland/Shetland. Vi har jo visst det en stund, men har ikke likt å tenke at tiden gikk SÅ fort. Har hatt 10 gode uker sammen og vennskapet er bare blitt sterkere. Tirsdag 24. okt. drar de. Huff da, tørk tårene, vi sees igjen.

Så er paps og jeg alene. Det er godt, det og. Været her er uvanlig varmt for årstiden; 25 – 30+ og med luftfuktighet opp i 80% på det værste.

Vi blir på Tenerife til 31. okt., da vi seiler til Mogan, Grand Kanari, der vi har vår ”vinterhavn”.

Vi har noen varme og hyggelige dager i Santa Cruz. Tråkker rundt i byen- helst på båtbutikker!!!! John har jo ennå litt som skal kjøpes inn (til felles beste) . Finner endelig den bompreventeren han lenge hadde sett etter.

Vi tar Fred Olsen-ferja til Las Palmas en dag. Der er det jo også båtbutikker og også en seilmaker som har et godt rykte- og ikke minst; han snakker godt engelsk (er faktisk engelsk).

Jeg tror jeg har sett flere båtbutikker enn damer flest og begynner nå å føle meg ”utlært”.

Men vi har en god dag likevel. Jeg får både mat og drikke og en pause innimellom båter og utstyr, så hva mer kan en ønske seg?

Det er tid til å skifte marina. Kirsten og Jostein (Bremanger) er på vei til Las Americas og vi finner en marina i nærheten; San Miguel. Ikke ferdig ennå, men ok, trass i litt bråk fra boremaskiner og lignende.

”Huset” til Bjarne og Anne Elisabeth ligger like i nærheten, men noen må være hjemme og arbeide, så vi nøyer oss med selskapet til søster Kirsten.

De bor i Adeje, noe som innebar en heller selsom historie for John og meg som skal finne de, med en drosjesjåfør som snakker kun spansk. Men etter en times gange finne vi hotellet og avtalt tid passer bra, for John og jeg har glemt at vi skulle sette tilbake klokka den helga. (Vi bruker ikke klokke lenger).

Koselige dager med Kirsten og Jostein. De besøker oss i San Miguel og sola skinner og vinen er god.

Dagen er tirsdag den 31. oktober og vi skal seile over til vårt ”vintersted”.

Været er truende, mørke skyer, men ikke vind. Vi får tordenvær så det duger. Lynene er store og tydelige på himmelen og så kom regnet. Herlig, varmt regn! + 26. Litt vind med regnbyene, men selvfølgelig midt imot. Men det er ikke lenge før sola kommer og vi er tørre på et blunk.

Etter 6 timer for motor, med ganske mye svell, ankommer vi Mogan og med Øyvinn og Jens (fra Dumle) er på kaia og ønsker oss velkommen.

Vi får anvist en plass som jeg slett ikke er fornøyd med. Får en kraftig nedtur; Mogan er ikke slik som på prospektkortet vi fikk fra Cathrine og Finn Åge for flere år siden. Og heller ikke slik som Inger og Ludvig har fortalt- og ”alle de andre”.

Jeg får også mitt første møte med kakerlakker og i tilegg til den elendige plassen, blir det rene trauma for meg.

Men heldigvis- far ordner opp, klager og forklarer og snart har vi fått en ny plass, i påvente av vår ”endelige”. Mye bedre og nært Dumle og vi har hyggelige dager sammen. Fungerer som ”reserve besteforeldre”, slik at de bl.a. får handle inn til sin Atlanteroverfart- ARC.

Det er varmt i Mogan. Flere dager med over 30+ og stor luftfuktighet. Jeg må av og til gå på stranda (ca. 3 min.) og ”duppe” meg for å bli avkjølt. Ellers får de andre turistene ha den i fred, da vi ikke er ”strandmennesker”.

Imidlertid er det godt å ha skygge og kapteinen har ingen problemer med å overbevise meg at vi trenger bimini (solseil).

Det foregår faktisk både litt kjøp og salg også her i marinaen, da John kjøper ”Dumles” genakker (97 km2) for så å selge vår gamle, som er mindre til ”Helmax”, (85 km2).

Men for å få sydd en bimini, må vi til Las Palmas igjen. Og vi leier bil, en heller vågal affære på disse smale veiene med bratte stup rett i sjøen. Men det er verst før vi kommer til Puerto Rico. Da kan vi også følge motorveien om vi vil.

Det er mye stein og vulkanfjell her også. Ikke særlig fint, men varmt og godt og hyggelige mennesker treffer vi stadig vekk.

Vi tar ofte buss; bl.a. til Arguineguin . Der besøker vi Sjømannskirka og får kaffe og tradisjonelle vafler. Vi tar lodd på julebasaren deres og vi får også med oss dagens ”ord”- noen gode og vise ord fra sjømannsprest Steinar Aksnes.

Vi får vite at Den katolske kirke tar imot klær og andre ting. Vi har lenge ønsket og bli kvitt alle de klærne vi ikke har bruk for og er glade for vi kan gjøre det på denne måten.

Ellers går dagene i en fykende fart. Mor vasker klær og innvendig båt. Far vasker og mekker utvendig båt. Alltid noe å gjøre

”Dumle” og ”Sailabout” er dratt til Las Palmas for å klargjøre siste rest/fest før avreise til St. Lucia (Vestindia) med ARC’en. Vi må selvsagt se litt på oppstyret der og tar en busstur til by’n. Litt av et syn; alle båtene med full flaggføring, liv og røre. Litt hysteri med kakerlakker, rotter, you name it- det hører visst med. Lite å se til disse krypene, men de er i tankene til alle som skal stue båten full av mat for den 18 til 22 dagers seilasen over ”blåmyra”. Vi må lære til det blir vår tur.

”Helmax” møter vi heldigvis igjen. Har gått om hverandre, men nå får vi da se hverandre og også vite at alt er bra, der de pakker og styrer. Anne har full kontroll, det er ikke vanskelig å se. Båten er ”skip shape” og pakka full og kl 18.00 torsdag 16.10. drar de sør/vestover mot Cape Verde sammen med Trond og Terje i ”Vision”. Tenker på dem…..

Vi kjøper oss gassgrill. Inviterer Åge på ”Bris” til middag og grillen får sin debut. Har en hyggelig kveld med en kjempefin fyr.

Så møter vi Ditlev (tidl. kollega fra Narvik) Berit og datteren Nina i Puerto Rico. Vi har en ”stor” lunch, som varer helt til kvelden. Det er lenge siden ”gutta” har møttes og dagen/kvelden er meget vellykket. For oss ble den også både sen og ”våt”, da vi etter en behagelig taxitur fra Puerto Rico til Mogan- for en gangs skyld) skulle si ”ha det” til Anne og Raymond (”Helmax”) som ikke var hjemme. Da måtte vi bare innom Åge på (”Bris”) og få en liten tynn GT (eller var det to?) for deretter å havne hos ”Helmax” for en nigth-cup. For å si det enkelt: Det ble en STOR dag. Ditlev og Berit besøker oss også her i Mogan og vi har det veldig hyggelig.

Det er i det hele tatt veldig hyggelig å være her i Mogan og jeg har for lengst funnet ut at her vil vi være, mer eller mindre hele vinteren. Førsteinntrykket er glemt. Dere har helt rett- både Cathrine, Inger og ”alle de andre” at dette er et lite paradis på jord. Stille, men fullt av liv og folk. Frodig, fordi de vanner alle blomstene og trærne. Og det blomster i alskens farger rundt oss her i marinaen. Massevis av gode spisesteder. Varmen er ikke lenger like kvelende og litt vind kjøler oss ned. Også en del lette skyer gjør at livet her er helt enkelt godt.

Tirsdag den 12. desember setter vi oss på buss/fly for å være hos barn og barnebarn, slekt og venner en måneds tid. ”Hebe” ligger trygt her i marinaen, den tryggeste på hele Grand Canaria, i flg. lokale folk. Det kan faktisk blåse frisk her ute i vinterhalvåret og moloen her borte har mang en gang fått bølgene slått

I dette øyeblikk- søndag den 19.november kl. 13.00 får jeg melding fra Kirsten (Havnen) at de sitter på flyplassen på Tenerife på vei heim etter en tre ukers herlig ferie- og det som venter dem hjemme er 3+ og snø!! Huff og huff!! I dag er det 24+ og lettskyet, litt sval vind her hos oss.

Sender kanskje noen ord om livet her i 2007 også. Vi håper å ta turer til øyene omkring, bl.a. La Gomera. Imidlertid blir det ikke reisebrev som tidligere.

Vil sende hilsen her fra Mogan, før vi setter oss på flyet til Norge den 12. des. 06.

Vi har det fortsatt veldig fint her. Vidunderlig klima og vakre og trivelige omgivelser. Natt til den 20. nov. hadde vi sandstorm, den såkalte ”Calima” med fin, fin sand fra Sahara. Det ble nye dager med vask av båt, både ute og inne.

Og vi møter kjentfolk stadig vekk. En dag spiste vi lunsj sammen med Vigdis og Steinar Stene, fra Jøa, som var her på en ukes ferie sammen med barnebarnet Victoria. Hadde en hel dag sammen med dem på luksushotellet her oppe, der vi badet og koset oss på ”stranden”. De har nemlig lagt fin kvit sand rundt bassenget, med broer og palmer- helt fantastisk! Kvelden før de reiste spiste vi middag på ”La tortuga”, en resturant som ligger rett ovenfor båten vår - og hadde en selsom opplevelse, da sjefsmadammen der hadde stått opp på feil fot den morgenen. Noe så surt!! Hadde det ikke vært for at maten- fisk i alle varianter og som var helt nydelig, hadde vi nok gått.

Ellers går dagene som vanlig her også, men uten regn. Litt klesvask, matlaging og småprat med kjente og ukjente mennesker.

Kari og Harald K er på ”øya” og tar en tur nedom og inviterer på lunsj. Veldig hyggelig. Ellers stikker Hellfrid (Rakkenes) med husbond og venner ned for å hilse på. Det norske flagget gjør også sitt til at mange nordmenn kommer nedom. Og slik går dagene bare så altfor fort.

ARC- Atlantic Race for Cruisers- går av stabelen i slutten av november. Vi har tidlig bestemt at vi skal til Las Palmas for å ”se dem av gårde”. Har bestilt hotell i god tid, for den helgen er det ikke lett å få seg hus.Vi har en vidunderlig helg i by’n. Først og fremst er det jo bare helt vidunderlig å møte igjen de forskjellige kjenningene vi har der. Og så er det moro å se på alle som stresser med og diskuterer innkjøp og forberedelse til Atlanterhavs overfarten. Bryggene er fulle av kasser med mat, frukt, vann, øl og brus. Og det vaskes og tørkes og gjøres de merkeligste ting for å være sikker på at kakerlakkene ikke blir med over havet.

Vi spiser ”avskjedsmiddag” med familien på ”Dumle”. Der er både mormor, morfar, farfar og vi som ”reserve besteforeldre” sammen med Ina, Lene, Jens, Elisabeth og Øyvinn og vi har en koselig kveld sammen. Kl. 24.00 er det et kjempefyrverkeri, som vi også får med oss.

Dagen etter er det litt av et syn å se 230 båter starte, de fleste med spinnakker eller gennakker i alle regnbuens farger. Vi er om bord i en stor ferge, som fungerer som ”startbåt” og har god utsikt og kan følge med alle. Et fantastisk syn!

Så er vi tilbake i Mogan. Dette lille, fredelige paradis på jord! Og været er nydelig, selv om kveldstemperaturen nå har sunket og er nede i 20+, ja, faktisk er den helt nede i 18+ om natten.

Travel dag! Far skal montere ny takluke over pantryet og jammen klarer han det – og det på kun 1 dag. Mor tar bussen til Arguieneguin for å hente julekortene (ikke fornøyd). Leverer vask på vaskeriet. Kjøper fisk til middag. Og selvfølgelig vasker mor opp etter fars snekkerarbeid. Mye støv og rot. Men luka er perfekt og etter 6 t. med skjærfilblad og fil, så skulle det bare mangle at jeg ikke vasket/støvsuger opp. Nydelig fiskemiddag, som vanlig ute – temperaturen sunket til 20+. Har en ny vin i kveld og vi er enige om at dette er DET GODE LIV. Vi storkoser oss.

Sent oppe i dag- frokost først kl 10.30. Nydelig vær. Sol fra blå himmel og varmt. Markedsdag; det blir handlet inn julegaver til de små. Far klipper håret. Mor bader. Far monterer toilettholder og skrur litt på festet til gassgrillen. Pannekaker til middag- det er jo fredag. Kl 17.30 er det 24+”

Nok en deilig dag. Varm og herlig. Jeg begynner på juleposten. John tar en tur bort til Per Arne og blir der ”noen” timer… og etter ”noen” øl og akevitter kommer han tilbake og har med nok et nytt bekjentskap, nemlig Allan, som skal se etter båten mens vi er i Norge. Litt mer akevitt… Per Arne kommer til middag. Grillspyd. Har en koselig kveld med fin jazzmusikk..”

Vi er blitt kjent med et ektepar fra Rognan i Salten, nær Bodø. Vi har noen koselige dager sammen, før Kirsti drar til tilbake til Norge. Men vi har flere måltid og hyggelige stunder sammen med Per Arne, før han også drar nordover den 7. desember. Håper og møte dem igjen!!

En dag drar vi til Det norske helsesenteret ”Valle Marina” nær Arguieneguin for å besøke foreldrene til en venn og forretningsforbindelse til Johan. Det er Knut og Joyce Sjong fra Valderøya. Og for en velkomst! Og for et herlig gammelt par, 170 år til sammen, iflg. Knut, men langt fra gammel til sinns.

Der ble vi vartet opp på aller beste vis med heimelaga kryddersild og ”Vigramør”, ja, det var ikke mye ”kjøpemat” den dagen. Joyce disket til og med opp med den herligeste epledessert og varm vanlijesaus. Og den beste sort cognag!! Ja, det er en dag vi vil huske.

Jazzfestival, dog i en liten målestokk, har vi også her i Mogan. Og bare ca 50 m. fra båten vår. Nydelig gammeljazz eller dixieland. Begynner kl 19.30 og slutter kl 23.00. Alt er stille og fredelig etter kl 23.00, og det er ikke mye bråk om dagene heller. Mogan er et veldig trygt sted. Her finnes det ikke kriminalitet og ikke fyll.

Det nærmer seg jul. Vi blir invitert bort til Allan og Carol og har en kjempefin formiddag der og får se hvordan de bor- i en liten, men koselig leilighet her i havna. De er engelske, men har bodd her i Mogan i 5 år og kan ikke tenke seg å flytte. Godt og trygt å ha noen kjente som ser etter Hebe, mens vi feirer jul og nyttår med familien.

Endelig; det er fredag 9.mars 2007 og vi letter fra Vigra flyplass og målet er Mogan, Grand Canari.

Og det var virkelig deilig å komme ”heim” til Mogan. Varmt, veldig varmt, faktisk 30+. Carol kom og hentet oss som avtalt. Det var godt å se igjen Hebe også, selv om hun var rimelig ”nedstøvet” av fin fin gul sand. Men vi lot sand være sand og gikk for å spise middag sammen med Kirsti og Per-Arne, våre gode venner fra Rognan. De var på plass med Mayflower og hadde venneparet Torill og Bjørn på besøk. Kjempehyggelige mennesker, som vi regner med å møte igjen- i Mogan.

Laila og Jørgen fra Jøa var med oss og det kom godt med. Kneoperasjonen til John var vellykket, mens fortsatt ”fersk”. Han skulle være ytterst forsiktig og det var egentlig bare det han hadde lov til. Bare passe seg og holde seg langt vekke fra alt arbeid.

Hebe hadde lidd under at vi ikke hadde vært om bord på nesten tre måneder. Tette rør og ingen gass å få fram, samt to flate batterier. Batteriene var jo helt nye og John hadde en lite hyggelig opplevelse, da han ringte Exide Sønnak AS i Bergen. Her ble han møtt av en meget arrogant herre som opplyste at batteriene måtte komme tilbake til dem. Noe som selvfølgelig var umulig. Han kunne faktisk sagt det rett ut at alle unntatt han var idioter når det gjelder batteri!! Vi er definitivt ferdig med det firmaet. Alle som skal ha seg batteri bør holde seg laaangt unna Exide Sønnak AS, Bergen.Jo da, det var ting å ta fatt på- og Jørgen var og er enestående. Heldigvis var lørdagen overskyet, men varmt var det, og ikke særlig hyggelig å ligge på kne/mage på et lite rom (nevner ikke navn og duft), men Jørgen klaget ikke. Og etter ørten timer er slangen, som er full av kalk- hard som sement, i orden og den saken ut av verden. Så var det bare resten igjen og det var heller ikke noe problem.

Det var fine dager med Laila og Jørgen om bord. Det var varmt, men ofte lettskyet og kveldene kjølige. Denne vinteren er det kaldeste i manns minne, sier de ”gamle” her nede.

Vi storkoste oss imidlertid. Laget deilig mat om bord eller gikk ut på de forskjellige restaurantene. Tok bussen til Puerto Rico, til Argueniguin, møtte Toradergjengen fra Selbu, bl.andre bror og svigerinnen til Laila, Reidun og Magnar Åsebø fra Polljen, ja, det er mange nordmenn i Puerto Rico, men vi synes det var himmelrik å komme ”heim” til fredelige Mogan.

Torsdag den 15.mars feirer vi paps 63 årsdag med champagne til frokost. Fredagen var veldig varm. Mye folk, da det var markedsdag. Countrysangeren på plass på torget. Laila og Jørgen går på stranda. Livet er godt.

John begynte med fysioterapi hos osteopaten Jesus dagen før. Jesus, som er et vanlig spansk navn, holder til på hotellet ca. 3 min. gange fra Hebe. Vi har nemlig alt vi trenger her. Jeg hadde med meg fra Norge en kraftig bronkitt. Den ble kurert med 2 sprøyter på skinka i 4 dager hos doc. ca. 5 min gange fra båten.

To apotek ligger rett opp i gata. Bank, postkontor- alt innen få min. gange fra båten.

Det er stadig folk som kommer for å slå av en prat, noen vet vi er her, slik som drosjesjåføren John hadde fra Muritunet etter opptreningen. Han og kona kom nedom for å slå av en prat. Andre bare ser det norske flagget og prater litt. En fredag/markedsdag støtte vi på Lillian Våge og Ingrid Weltzien, som det mest naturlige i verden…

Det var jazzfestival også i mars og der kom vi i snakk med klarinettisten, som for øvrig viste seg å være ivrig seiler. What’s new?? Han og konen stakk nedom en formiddag, samtidig kom Anne Helene,(Dadda til Johan), Lydia og Dagny på en liten visitt. SÅ hyggelig! Nydelig vær; blå himmel og 25+.

De siste dagene av ferien til Laila og Jørgen var vi i Las Palmas. Hebe skulle ha seg litt nytt, bl.a. bimini og gennakerstrømpe.(Hun er som damer flest, vil til bya for å få seg noe nytt).

Men Las Palmas er ikke noe for oss. En storby, med mye kald nordavind. Vi leide bil og det var interessant og hyggelig å se hvordan fjellandsbyene og folket der hadde det. Og rundkjørigene, de er bare helt fabelaktig flotte. Alle er dekorerte med skulpturer eller blomster, derfor kjørte vi av og til noen ekstra runder….

Det var trist når Laila og Jørgen forlot oss den 22.mars. Vi hadde det så hyggelig sammen og venter bare på at de skal komme tilbake.

Sol fra skyfri himmel. Herlig. Møter en gjeng fra Skien og Porsgrunn om kvelden, da vi etter endt middag på Mariana rest. og siste jazzkveld, går på Calypso bar for a nigthcup. En gær’n og kjempehyggelig gjeng. Avtaler og møtes igjen.

Dagboka 1.april 2007: Fint og varmt vær, men kjølig om kvelden, natten og tidlig morgen. Vi sitter likevel ute og spiser middag. Allan og Carol er invitert og vi serverer gryte av oksekjøtt og heimlaget potetstappe. Vellykket! God vin og godt selskap. Textmeld. fra Petter: Henrik tar sitt første skritt.

Dagboka 2.april 2007: Gratulerer med dagen, Bjarne! ”Grenlandsgjengen” kommer- deriblant dataekspert Morten. Ingenting er umulig for han, det tar bare litt lengre tid…

Dagboka 3.april 2007: Fortsatt det samme været. Sol fra blå himmel, men kanskje litt kjølig i skyggen? Vi spiser middag sammen med ”Grenlandsgjengen” på ”Zoo”. Sparribs så mye du orker å spise. Der møtte vi nok et par fra Skien, Unni og Tore Hauk, som har leilighet her nede og bor her ca 5 mnd i året. Kjempekoselige. Unni lokker oss damene med på morgen-

trim- kl 09.00-09.45 hver dag, hverdag som helg. Helt supert. Ellers tar ”den harde kjerne” et par nightcups på Calypso før vi tar kvelden.

Dagboka 4.april 2007: Nydelig vær. Kanskje litt varmere om natten? Far mekker VHF-antenne til AIS’n. Mor vasker klær. Tar en tur til Argueniguin for noen små ærend. Gikk en tur og møtte ”Grenlandsgjengen” og tok så en øl på Fyret restaurant før vi dro heim og lagde klubb til middag. Kan livet bli bedre?

Dagboka 5.april 2007: 2 mnd. siden John ble operert. Jesus trener han hardt og er fornøyd. Det er bare så svetten renner, men det virker. Jeg hadde min 2. morgentrim og kjenner det i armer og bein. Men det er moro. Allan kommer innom for en prat. Carol er i Manchester for tiden. Går lang tur. Jeg har allerede vært på Mirador (en utkikksplass- 232 trappetrinn) 2 ganger. John er der 1 gang pr dag, med krykker. Vi er med Allan på en engelsk bar om kvelden. Quizz og billig øl! Senkveld- kom ikke hjem før nesten midnatt!!

Og slik går nå dagene. En søndag var vi på biltur oppi fjellene og har en skikkelig tapa lunch i

en liten koselig landsby, Veneguera. Vi er mye sammen med ”Grenlandsgjengen” og er til og mede på stranda- på solmadrass !! Det er nemlig unikt for oss, da vi ikke er strandmennesker i det hele tatt. Men det er rart med det, når May Britt lokker John en sen kveld på Calypso, ja, da går han til og med på stranda. Men så er May Brit litt av ei dame også, sammen med de andre damene i ”Grenlandsgjengen”. I alle fall, vi hadde noen kjempehyggelige dager sammen. Og vi var blitt flinke å trimme. Mens jeg gikk på morgentrim, syklet John ca 50 min og frokosten ble nå utsatt til etter 10.00.

En dag fikk vi også besøk av 4 Måløyværinger . Vi trodde det ble en stille dag, men plutselig hørte vi en kjent dialekt og Arvid og Martha Fagerli, Kristin Lillebø og Jakob Hals var utenfor. Det var en god unnskyldning for å ta en kald øl i det fine været og hyggelig prat. Senere ringte Rolf (fra Grenlandsgjengen) og inviterte på champagne- innvielse av den nye tak-paviljongen på leiligheten deres. Der gikk den ”hvite dagen” fløyten!

Så kommer Per-Arne og Kirsti tilbake til Mogan og Mayflower. Hyggelig å se dem igjen og vi er mye sammen. Kirsti er flink å dra meg med på tur. Vi går Zik-Zaken i stekende varme

Dagboka 20/4.2007: 08.45 – går til morgentrim. +18C. Kl. 10.15 er det blitt +20C og frokost.

+26C litt senere på dagen. Går opp Zik-Zakken, men ikke lenger innover. Dårlig rygg for tiden. Allan og Carol stikker innom. Far har storarbeid for seg. Har lånt slipemaskin av Per-Arne og sliper ned all teaken i cockpiten. Gjett om her er støv? Men en kjempejobb er unnagjort og fint blir det. Kapteinen trenger to dusjer før han ble ren igjen!

Dagboka 21/4.2007: Nok en varm dag. En lett bris, så det passer godt med klesvask. God tørke. Ellers dagligdagse ting. Kapteinen stresser med Maria Theresa på Havnekontoret angående wireless, eller rettere sagt mangel på wireless. Går tur på Mirador. Handler, lager lunch og middag. Tar en øl på La Maree sammen med Allan og Carol og ser Manchester U før vi går på besøk til Lars, Gudrun, Lukas og Thomas på ” Phytomas”. En fantastisk koselig kveld. Ble til og med sent, nesten 00.30 før vi kom heim.

Vel, livet i Mogan er faktisk ganske så likt ”et vanlig liv” som pensjonist. Vi har våre faste gjøremål og det som dukker opp underveis. Og vi trives så godt, derfor går dagene altfor fort.

John reiste til Bergen på kontroll for kneet, samtidig som Alex og Morvern mønstret på.

Vi leide bil og hadde en kjempedag på tur i ”fjell landet” Gran Canari. Ubeskrivelige veier; smale, kronglete og bratte, med knappe svinger og eventyrlig utsikt. Det gikk gjennom daler og fjell og i et landskap der ”ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu”….Men folk og hus var det overalt. Og ikke minst trær og planter høyt til fjells. Tydelig at de har mer regn her oppe.

Så kom mai (Gratulerer med dagen, Johan) og vi skulle forlater Mogan for denne gangen. Vi var klare for start; 1. etappe Lanzarote. Varmt og stille vær og en fin fønvind gav oss en 4-5 knop helt opp til Maspalomas.

Der startet elendigheten, med sterk og kald nordavind og kjempebølger. Hadde motvind nesten hele veien, nær som om natta, da var vinden såpass nordlig at vi kunne seile, dvs. krysse. Og det er ikke kryssen som er en seilers drøm, det er unnavinden. Så vi lå nå der på ”skjeiva”, med vann frådende rundt både baug og i cockpit, der John og Alex tok ”støyten”. Huff og huff.

Det var godt, endelig, etter 29 t, med mer eller mindre hard kryss, å komme seg i havn på Lanzarote og Rubicon Marina.

Dagboka 3/5.2007: Herlig! Here we are!! Flott og moderne marina- (turist!!), litt posh, så vi måtte ta fram Glen Moray’n til ankerdram. Og borte ble den. Sol og vind. Hele båten er nedsaltet. Vasking, vasking og atter vasking. Men sang og musikk blir det utpå kvelden og faktisk ”nogo attåt”.

Dagboka 4/5.2007: En fredelig, men vindfull dag. Per-Arne ringer og sier at Mayflower har skiftet kurs og vil komme til Lanzarote om ett døgn. Koser oss og spaserer litt rundt omkring i marinaen. Har en lett lunch på LANIS og lokaliserer vaskeriet. Går ut og spiser middag, samtidig som vasken er ferdig. Rolig kveld. Fortsatt mye vind. Litt skyer. 24+

Dagboka 5/5.2007: Kl. 11.00: Breakfast. Vanlig tid??? Vind, mye vind og sol. Lettskyet.

Kl 12.00. Mayflower kommer inn, etter en hard seilas i mye vind. Et revet storseil, men alt under kontroll. Har klippfisk til middag. HERLIG! En fin kveld med litt gitar- og munnspill som underholdning. Det blåser ”katter og skinn”!

Vi leier bil her også og bruker 2 dager på å utforske øya. Ikke det vakreste vi har sett, men det var noen steder inne på øya som faktisk hadde litt jordbruk og litt grønne planter og trær. Vi likte likevel de små pittoreske byene bedre enn naturen.

Det er blitt onsdag 9. mai og Øystein mønstrer på. Vi er klare for neste etappe; Lanzarote til Gibraltar, ca 600 nm.

Det blir en variabel tur med variabel vind og for det meste midt imot. (Vi vet jo at vi går ”feil vei”, da det alltid blåser nord og nordøstlige vinder her på denne årstiden.) Likevel, vi skal jo til Middelhavet og må gå i ”feil” retning. Og vi MÅ seile, for vi har ikke diesel til så mange mil. Vel, det røyner på. Vi har seilt og motorseilt i 4 døgn og det siste hadde ca. 125 nm utseilt distanse og bare 20 nm avansement. Da blir den store avgjørelsen tatt: Vi slører inn til Afrika! Til Marokko og en by som heter Mohammedia! Det var ikke helt enkelt å komme inn, mørkt og med mange forvirrende lys fra land, og ikke minst ”kart og terreng” stemte ikke overens. Men vi hadde tre fullbefarne skippere om bord og de fikset saken med stil. Og det var deilig å ligge i ro i ”senga” si den natta. Utseilt distanse fra Lanzarote var 587 nm.

Dagboka 15/5.2007: Mohammedia here we come!! Øystein viser seg å være en ”tiger” i fransk og det gjør livet meget lettere for oss andre. Vi møter Toni, en arbeidsløs marokkaner, som tar jobben som ”guide”. Oi, for en by- for et land. Fattig, fattig og så langt fra vår standard og kultur. Men et herlig folkeslag; blide og vennlig i sin fattigdom.

Byen med sine 190000 innbyggere er nedslitt overalt. Turistdelen, som ligger i nord og har hvit sandstrand og hoteller/apartemens med servering både av øl, vin og brennevin, er heller ikke særlig flott, men selvfølgelig mye bedre enn inne i byen. Varmt og godt.

Dagboka 16/5.2007: En uforglemmelig dag! Vi er blitt gode venner med havnepolitiet og vaktene ved porten og de hjalp oss med å finne en ”maxitaxi” m/guide inn til Casablanca.

Og for en drosje!! En mintgrønn Merzedes fra 1984- 240D, gått 970000 km og med en del basale mangler, bl.a. sveiv til vinduene bak, men GOD SOM GULL!! 3 korpulente nordmenn og 2 middels store shetlendere + sjåfør/guide Azzedine ble knekt inn i ”maxitaxien” og gjorde ferden fra Mohammedia (ca. 1 time) til Casablanca til et eventyr som ikke kan beskrives med ord. Som sagt er marokkanerne vennlige og det bar kjøreturen preg av. Azzedine hilste, tutet, vinket og gestikulerte, mens vi tråklet oss gjennom trafikken, som besto av esler og kjerrer, busser og skolebarn, saueflokker og ørten mopeder med de utroligste ”tilhengere”, lastet med enda mer utrolig last. Men alle smilte og lo og tutingen var slett ikke ”sint”, slik som i Spania og Frankrike, men en hilsen og ”Hei på deg”sak. Men selv om det av og til føltes som ”nær døden opplevelse”, var det langt fra det. Farten var ikke veldig stor og trafikken nesten avslappet… Det var bare å trå til. Den som først kom til krysset eller vegdelingen, den smatt som regel også først gjennom. Jeg klarte imidlertid ikke helt å vurdere om det var høyre eller venstrekjøring. Vår mintgrønne maxitaxi holdt seg mest på hvitstripa, så fikk jo sjåføren ”prate” litt med både den ene og den andre.

Muhammedia er en lutfattig by, nedslitt og skitten og det samme synes vi om Casablanca.

Med egen guide (Azzedine) gikk vi rundt om på markedene, fullt av folk og varer, det være seg ferskvarer eller annet. Vi besøkte imidlertid marokkanernes store stolthet; Moskeen deres, som er den nest største i verden. Den er 320 år gammel, det tok 10000 mann og 7 år å bygge den. Og den var flott! Og selvfølgelig i stor kontrast til fattigdommen rundt.

Ja, besøket til Casablanca var en dag vi aldri glemmer. Den kvelden hadde vi nok både av drikke, sang og musikk og takksigelser for at vi ”overlevde” og for det gode livet vi har.

Vi feiret 17.mai med behørlig respekt, på en varm og lett disig dag i Marokko. Frokostbordet var pyntet med 17.mai sløyfer og vi fikk champagne i høye stettglass.

Vi hadde noen fine dager i Gibraltar. Været var nydelig og vi syntes det var deilig nå komme på landjorda igjen. Vi shoppet, gikk litt rundt omkring, Øystein trimmet opp til toppen- og så litt på apekattene innimellom. John og jeg vasket og styrte litt i båten, slik vi liker etter endt etappe. Alt i alt deilige dager.

Så kom vi til den dagen da Alex og Morvern vendte nesa hjem til Aberdeen og Shetland. Alltid trist og skilles, men vi vet det ikke er lenge til vi er sammen igjen.

Vi er klar for ny etappe, mot Marbella. Og nå fikk vi endelig seile ! Vi fikk bruke gennakeren for første gang og gjett om vi koste oss i den varme vinden, som for en gangs skyld blåste i vår retning. Per Arne ringte og sa det var umulig å få plass i Fuengirola, så vi kurset mot Estepona og hadde en hyggelig kveld om bord.

Da kapteinen neste dag skulle presentere papirene for ”capitaneriet”(havnekontoret), ble det litt av et styr da vi ikke fant igjen selveste skipspapirene. En nydelig og varmt dag og ”heitere” ble den etter hvert som vi lette, hele båten til ende. Et lite mareritt og mange telefoner (medhjelpere) ble satt i sving og ikke minst hjerneceller. Etter mye, ja, mye hjertebank og svette, satte vi oss rolig (?) ned, alle tre og rekonstruerte. Resultat: Skipspapirene måtte ligge igjen i Muhammedia, Marokko, Afrika!!! Og vi var i Spania og det har gått snart en uke siden vi var i Muhammedia. Det ble å bruke diplomatiet, som har hjulpet så mang en akterutseilt sjømann, men jammen kunne de annet også. Vi hadde virkelig god hjelp og takk til Hjørdis ved Den Norske Ambassaden i Marokko, Rabat, for utmerket service og hjertegod omsorg for oss og våre akterutseilte skipspapirer. De ble funnet i Mohammedia, fraktet derfra i diplomatiets kurerbil til Rabat, der Hjørdis ordnet med videre forsending til rette eier. Takk og lov!

Ellers fikk vi den triste meldingen om at Tor-Ivar døde torsdag den 24. mai. Det var tungt og vondt. Vi satte straks i gang med å bestille billetter til Norge.

Etter det oppsto et lite problem. Hvor kunne vi plassere båten mens vi var i Norge? Her i området Costa del Sol og Costa Blanca er det vanskelig å få plass i marinaene og vi måtte ha en sikker plass når Hebe skulle ligge uten tilsyn. Det ble til slutt Benalmadena, bare en 20-30 min. kjørtur sør for Malaga. Der sto Per Arne og tok imot. Endelig hadde vi tatt dem igjen. Men det var en dårlig plass å legge fra seg ”huset” sitt. Mye sjø/dønninger slo inn og det var ikke behagelig verken for folk eller båt (måtte faktisk ta ankerdrammen om bord i Mayflower). Men det eneste vi kunne få. Vi hadde imidlertid en koselig ettermiddag og kveld sammen med Per Arne og Kirsti og et vennepar fra Rognan, Kristian og Monica. Alltid koselig å møte dem.

Lørdag den 26. mai dro Hebe-mannskapet av gårde fra Malaga flyplass. Øystein hadde da vært om bord i to og en halv uke og vi hadde hatt fine opplevelser sammen, på godt og vondt (jfr. skipspapirene + lommebok). Han er en velkommen co-skipper, matros og venn. Vi venter bare på at han skal dukke opp igjen, snart…

Uken vi var i Norge var delt mellom Stryn, Deknepollen og Ålesund. Begravelsen var trist, men også vakker og god på samme tid. Det var en fin avskjed med en hjertegod venn. Vi takker for alle de gode minnene vi har.

Lørdag den 2. juni var vi to, kapt. John og matrossen/madammen på plass i Benalmadena og Hebe igjen. Båten hadde ikke fått noen skader, nær som en ødelagt flaggstang, som nabobåten hadde truffet. Vi hadde også et eventyrlig mellomværende med det spanske byråkrati, da vi manglet 2 stk bagasje. Den kom til rette til slutt, men ikke uten ørten telefoner og forklaringer, en opplevelse vi kanskje kunne vært foruten, men som krydret tilværelsen til de grader….

Vi forflyttet oss litt langs den turistfylte spanske kysten, til del Este, som er en liten, nydelig lagune med hyggelig marina. Der møtte vi igjen fam. Amundsen, nå utvidet med bror Birger og fru Svanhild. Vi hadde kjempekoselige dager sammen, selv om del Este-paradiset ble litt for heftig, da bølgene lenger ute, dannet en voldsom svell inne i marinaen. Et vanlig syn var å se Kirsti sitte på stolen sin på kaia utenfor Mayflower, så ikke sjøsyken skulle ta overhånd. Det var ikke bare hun som kjente til den, men vi var tapre og hadde deilig hjemmelaget baccalao om bord i Mayflower (siste klippfisken fra Johan), der Per Arne var ”chef” under kyndig veiledning av en lettere neddopet Kirsti (sjøsyketabl.) Ja, det var herlige dager. Vi besøkte brødrene Amundsen sin søster i en pittoresk by, Nerja, som har Europas største paviljong, gågater, butikker og restauranter alle verdens veier. En skjønn kveld og et hyggelig møte med Karin og datter Kikki.

Fredag 8. juni seilte vi sammen med Mayflower til Almerimar. Ennå hadde vi noen herlige dager sammen med Amundsenklanen. Mayflower skulle på land i Almerimar og våre gode venner skulle forlate både båten og oss- til høsten…

Hebe har fungert utmerket på turen så langt og utstyr og inventar har holdt seg godt. Nå oppdaget vi imidlertid vann i kjølen og kapteinen blir lettere forstyrret. Kjølen skal være tørr og ren, så dette må undersøkes, må vite. Og ”synderen” er varmtvannstanken. Den må ut- etter først og tømmes helt- og plassen er liten, for å si det mildt. Men selv om graderstokken nærmer seg 30+, ålet far seg inn i akterkabinen og motorluka, og jammen fikk han ikke ut tanken. Dog med en del stønning og noen liter svette, men uten å måtte utvide sitt ordforråd. Dette er karen sin, det, sa mor. Vel, vi er ikke ferdige før en ny en er kommet på plass og det blir MYE verre! Etter litt hodebry og telefoner, fant han tanken i Barcelona, bestilte den og kvelden etter var den på plass i del Este Marina. Helt supert, nær som prisen; kr 2.700,- i Norge/Oslo og kr 5.700,- her i Spaniens land. Den kom på plass med mer svette dagen etter. Men varmt vann må vi ha!!!!

Tirsdag den 12. juni tok vi så farvel med Per-Arne, Kirsti, Birger og Svanhild og takket for alle de herlige dagene og kveldene vi hadde hatt sammen. Gleder oss til og møtes igjen!

Hebe luffet øst og nørdøstover kysten, først til Almeria, som viste seg å være en ”storby”, men med en trygg og fin havn. Det blåste opp, ja, vi hadde faktisk en liten storm, så vi lå i ro.

Videre seilte vi til Cartagena og været var varmt, for det meste 25 til 30+. Cartagena er en nydelig by, med frodige parker og nydelig arkitektur. Vi opplevde faktisk en utekonsert med et korps, ja, det ble rene 17.mai for oss.

Neste stopp var Torrevieja, der vi skulle møte Johan og Andreas. Ja, vi flyttet inn i villa Bacalao for et par, tre dager og hadde det bare helt topp. Vi besøkte ”Rancho Blanco”, hvor bryllupsfesten skal være og spiste oss gjennom 6-7 retter med ditto vin. Vi besøkte venner av Johan og Christin i et uforglemmelig slott av et hus, ja, det var ”heftige” dager og kvelder. Det var nødvendig med litt middags-soving da vi kom tilbake til Hebe lørdag middag.

Vi likte oss godt i Torrevieja og syklet litt omkring. St. Hans ettermiddag kom en mann og en dame bort til Hebe for å prate- de så vårt norske flagg i marinaen. Han var sjømannsprest Trygve Hellesøy med guide. Vi hadde en hyggelig prat og ble invitert til sjømannskirka dagen

etter. Det skulle bl.a. være konsert med Tønsberg Domkirke Pikekor. En fin opplevelse. Etterpå ble det servert grillmat. Vi ble sittende sammen med Møyfrid og Magne Kvalsvik fra Blindheim. Etter maten kom sjømannspresten og satte seg ved bordet også. Han kunne da skryte av at han hadde hatt sitt første skipsbesøk, som var om bord i Hebe dagen før. Det ble loggført!

Vi inviterte på vafler dagen etterpå om bord i Hebe. Det ble en hyggelig stund med de tre nevnte samt prestefruen Ragna, som viste deg å være fra Bremanger. Vi hadde selvfølgelig felles kjente, da hun hadde vært venninne med Ingjerd Svarstad i yngre dager i Bergen.

Slike opplevelser gjør en godt og Sjømannskirka i Torrevieja vil vi ha som et fint minne, som også vi har loggført.

Mandag ettermiddag, den 25. juni sier vi farvel til Torrevieja denne gangen og har en deilig og varm seilas til Guardamar, ca. 10 mil. Vi koser oss der noen dager, for så å seile litt til en annen dag. Vi var innom Allicante. En aldeles forferdelig dyr marina og de hadde ikke skikkelig nett engang; 60,25 Euro pr. døgn! Nå er vi kommet Altea. En kjempehyggelig marina og nydelig liten by, rett nord nordøst for Benidorm. Det går ikke fort. Varmt og godt, avslappet og rolig og jeg får bruke Odd Børresen sin tolkning av båtlivet og bruke det om vårt nye liv, nemlig; ”Vi elsker å seile og seiler så seint det går an…”

Vi er kommet til den 30. juni og vi har feiret både ett-årsdag og 37-års bryllupsdag. Det var nemlig den 27. juni 2006 vi forlot Deknepollen og startet vårt ”nye liv”, som jeg kaller det.

Jubileum!! Champis på senga og en pangstart på en kjempeflott dag. Ett år siden vi startet på langtur og 37 års ekteskap- og alt meget vellykket.

Etter frokost syklet vi inn til Guardamar for å finne gassfylling. Kapteinen med en tom gassflaske hengende bak sykkelen, godt bundet fast i shoppingbagen m/hjul og i god marokkansk stil.

Vi syklet videre inn i byen (til Steffen og Borghild Tennebø, for øvrig), gjennom parken og fant oss en internetkafe. Der lå også en frisersalong og fruen fikk time pr omgående. Innimellom kom kapteinen også og fikk ”snauet” seg og til en pris av 36 euro, fikk vi begge et ”new look”. Jeg ser for tiden ut som en krysning mellom Cæsar og Idol- Curt Nilsen- og ”slik er det nå med den saken”….

Etterpå feiret vi med en GT på en fortausrestaurant og der var bordplasseringen i nærkontakt med rushtrafikken, så vi følte oss ikke helt trygge der vi satt. Imidlertid, vi fikk anbefalt en spansk spiserestaurant og vi tråkket villig i vei. 30 gr. pluss og svetten rant. En spansk cafe med en spesiell vri. Vi var foreløpig de eneste gjestene, men var sultne, svette og trøtte. ”Hovmesteren”, en ca. 130 kg kortvoks spanjol med hofteskade (tror vi), sprang mellom bordene og kafeen ble full på no time. Maten ok, men vinen heller slett og etiketten helt fraværende, men for en opplevelse!! Og for bare 23 euro.

Vi syklet hjem, tok en ”nightcup” på akterdekk, dvs cockpiten og var enige om at dette (også) hadde vært en GOD dag.

30.juni 2007: Altea er en hyggelig liten by og vi syklet rundt, men måtte gi oss, da det ble altfor varmt. Vi trakk oss tilbake under biminien- i skyggen og slappet av med hver vår baguette til lunch og bøttevis med vann.

Vi seilte videre innover/oppover langt kysten av Costa Blanca. Var innom småbyer som Javea, Gandia og litt for ofte måtte vi ha hjelp av motoren, da vindene var svake. Og vi må alltid forhåndsbestille i marinaene, noe som av og til byr på ekstra utfordringer på vår ringe spansk. Men John ”snakker” og jeg står for ordvalget via ordbøker. Mang en god latter har vi

Vi hadde som mål å se Valencia og nå var den innen rekkevidde. Sent gikk det, ca. 4 knop, men deilig å seile i den varmen vinden. Og Valencia var en skuffelse! Kanskje selvforskyldt, for vi brukte ikke så mye tid at vi reiste inn til byen. Marinaen var nemlig langt utenfor- og den var også så stor, at det gikk en minibuss inn til marinakontoret og ellers de fasilitetene marinaen hadde å by på. Og prisen da!! 94 euro pr døgn. Nei, dette var oppskrytt. Vi hadde da andre alternativer. Castellon de la Plana var den første rent spansktalende marinaen og vi var svært spente på om vi hadde plass når vi kom inn. Jo da, en kjempekoselig liten by med folk alle steder og marinaen midt i smørøyet. John begynner nå å bli litt ”høy på pæra” grunnet sin utsøkte spansk, som han kaller ”språket”, og jeg må vel bare skjerpe meg. Herlige havner også i Costa Brava, som kyststripen her heter. Prisen er ca. 40 euro pr døgn. Men koselige steder, nydelige strender (som vi bruker å sykle langs). I Las Fuentes opplevde vi den spesielle ”stormen” som kan oppstå uten et eneste forvarsel. Her kalles den ”Tramontana”, i Frankrike ”Mistral” og lenger inne i Middelhavet ”Sicoro”. Heldigvis var vi godt fortøyd i havna og heldigvis varte den bare ca. 1 time, men det var litt av en opplevelse, faktisk litt skremmende, da den kom så fort. Vi besøkte også l’Ametlla de Mar- en liten fiskerlandsby, før vi seilte inn til store Barcelona. Og for en nydelig by! For en arkitektur, hvilke storslåtte bygninger, kirker og katedraler og kunst i form av statuer og utsmykking av bygninger. Her skulle Nordfjord Havn vært og sett på havnekontoret. Litt mer prangende og stolt enn vårt lokale kontor, ja…

Ellers møtte vi igjen Øystein og også Irene. De var her på verdenskongress i Psykiatri, men ut av 3000 deltakere på kongressen, valgte de å spise middag sammen med oss hele to kvelder. Ikke verst, hva? Vi var også på sightseeing i åpen buss og fikk se mye av byen og fortalt om den samtidig. Lærerikt og interessant og så mye lettere å finne fram etterpå. Vi pakket ut syklene og tråkket i vei. Vi fant den ”kokkeskole restauranten”, som noen fra psykiatrikongressen anbefalte og den var virkelig verdt et besøk. Vi spiste lunch på søndagen og bestilte middag til neste kveld. Førsteklasses sjømat. Vi syklet begge gangene, for det meste på ”sykkelvei”. Helt fantastisk. Planen vår var å være i Barcelona i tre dager, men vi ble der i fem. En kjempefin marina og ikke minst by, som vi mer enn gjerne vil komme tilbake til en annen gang.

Tirsdag den 17. juli vinker vi farvel til Barcelona, i lett sydøstlig vind. Opp med storseilet og off we og.

Katastrofe!! Ikke visste vi at vi skulle komme tilbake bare etter to timers seilas ut fra havna.

Da hørte vi nemlig et kjempesmell og et plask! John fram på dekk og sjekker. Det viste seg at wiren i forstaget var røket, (innfesting i terminal, på fagspråket). Det var lite vind, bare 15 knop, men knapp strømsjø og derfor en del bølger. Det første han gjorde var å ta ned storseilet og be meg snu båten unna bølgene. Vi måtte komme oss i smult farvann. Mens John var i brønnen for å forsøke og sikre masta, så vi at den svaiet sterkt og kom ned med et brak.

For et syn. Masta over bord, bommen over hyttetaket og biminien. Seil og tau og en knekt bimini gjorde nok sitt til at vi ikke fikk skade, de virket som en slags demper. Hva gjør en så i slike situasjoner? Vi så på hverandre, vi var like hele og John satte i gang med å sikre masta. Den lå på styrbord side, 2/3 i sjøen. Ulike lyder og knaking kunne høres av og til, men tilsynelatende var seil og mast og bom festet tilstrekkelig og vi tauet den med oss inn til et verft i Barcelona.

Vi er kommet til den 30. juni og vi har feiret både ett-årsdag og 37-års bryllupsdag. Det var nemlig den 27. juni 2006 vi forlot Deknepollen og startet vårt ”nye liv”, som jeg kaller det.

Jubileum!! Champis på senga og en pangstart på en kjempeflott dag. Ett år siden vi startet på langtur og 37 års ekteskap- og alt meget vellykket.

Etter frokost syklet vi inn til Guardamar for å finne gassfylling. Kapteinen med en tom gassflaske hengende bak sykkelen, godt bundet fast i shoppingbagen m/hjul og i god marokkansk stil.

Vi syklet hjem, tok en ”nightcup” på akterdekk, dvs cockpiten og var enige om at dette (også) hadde vært en GOD dag.

Tirsdag den 17. juli vinker vi farvel til Barcelona, i lett sydøstlig vind. Opp med storseilet og off we og.

Katastrofe!! Ikke visste vi at vi skulle komme tilbake bare etter to timers seilas ut fra havna.

Reisebrev Spania 5/2007

BARCELONA, hvilken by! Hvem ønsker seg ikke til Barcelona en eller annen gang? Det gjaldt også oss og vi fikk da ønsket vårt oppfylt i full monn.

Som fortalt i forrige reisebrev, hadde vi mastehavari da vi forlot Barcelona den 17. juli og måtte snu inn igjen. Vi håpet da at reparasjonene skulle gå mye raskere enn det de gjorde.

Vel, vi er i Spania og må forvente litt langsommere tempo på alt, men det var ikke enkelt å bare og sitte og vente….(de hadde faktisk fullt opp med arbeid før vi kom inn). Og vi måtte faktisk være i nærheten mer eller mindre hele arbeidsdagen. Det var alltid spørsmål om et eller annet. Det var priser, spesifikasjoner, det var fakser, mailer og telefoner. Verftet vi lå på var et verft for superyachter, med dertil super/skyhøye priser. John fikk bakoversveis da han fikk prisen på en ny mast! Han hev seg på telefonen til Frankrike (der Hebe er bygd) og fikk pris på mast derfra til en tredjedel. Nye fakser, mailer og telefoner. Masta skulle fraktes, hele 2200km(t/r) og det ble ikke billig heller. Men billigere enn å kjøpe masta hos verftet der vi lå. Imidlertid, sjefen for riggselskapet ble potte sur og vi mener vi fikk svi for det i form av for mange arbeidstimer ved rigging. Ellers begynte det å skorte på tida. Verftet skulle ha ferie fra 6. august og vi skulle egentlig være i Torrevieja da. Det ble stress både på den ene og den andre og i ettertid oppdaget vi alle slurvefeil og unøyaktigheter som var gjort. Det var til tider sjokkerende å oppdage så mye ”rusk” fra et profesjonelt verft.

Vi fikk da sett Barcelona og ikke bare MB’92verftet. Vi syklet (etter arbeidstid) rundt om i og utenfor byen, vi tråkket opp og ned La Rambla (hoved/handlegata), vi shoppet litt og satt på fortausrestauranter og koset oss i de nydelige omgivelsene.

En dag vi satt på en benk og hvilte (vi er tilårskomne, må vite), syntes jeg at jeg så en som lignet slik på Øystein Tennebø. Og sannelig var det ikke godgutten på tur, med kone og to skjønne barn. Jo, hvorfor ikke møtes i Barcelona?

Jeg prøvde meg på stranden et par, tre ganger. Er som sagt ikke glad i sandstrender, men de gangene jeg gikk var det uutholdelig varmt i by’n. Men det ble for sterke scener for meg. Så mange nakne, og da spesielt mannfolk. Huff, jeg er nok blitt gammel, ja.

En restaurant vi besøkte flere ganger, var ”Escola Superior d’Hostaleria”, en videregående kokkeskole med restaurant. Virkelig en herlig opplevelse. Nydelig sjømat. Det var en fin sykkeltur langs strandpromenaden. I Barcelona er det kilometer på kilometer med sykkelveier og det var egentlig ikke noe problem å sykle i sentrum, heller. Det var nesten like mange sykler og mopeder som biler. Men så ble syklene våre stjålet en natt.

Vi måtte ligge på hotell i 3 netter mens båten sto ”på land”. Den siste natta var syklene borte!! Et lite sjokk, men vi var jo vandt til større saker enn det. Nå har vi kjøpt ”kjempelås” til de nye vi har kjøpt. Og vi ser nå at mange tar av både setet og styret, i tillegg til lås. Barcelona er jo en stor by, mellom 4 og 5 mill. innbyggere og har da alle slags små og stor ”skurker”. Grunnet mye tyveri av sykler- og da også med tanke hvor mange sykler det er i byen, har kommunen begynt å planlegge egne parkeringshus for syklene og mopedene. (For seint for oss).

Vi leide bil en helg og dro på tur til Andorra. Spania- og spesielt Andorra- har nydelig natur, når en bare kommer seg vekk fra strendene og hotellene. Det var en flott opplevelse, i 900 m høyde overnattet vi på et unikt hotell. Gjett om jeg var skeptisk der vi kronglet oss opp smale veier (jeg ville kalt det en sti), men John påsto vi ”var på rett vei”….Og plutselig var hotellet der, så pittoresk som i eventyrland. Helt fantastisk og med blomster over alt. Nydelig mat og vin og kjempehyggelige vertsfolk. Det var mye turister i Andorra og trangt om plassen i en elles veldig trang dal. Vi fant oss ”en coop” der det var varer av alle slag og vi var ute etter champagne (til den store dagen den 9. august). Det er jo så billig i Andorra??? Champagne ble det og den innførte vi på lovlig vis, selv om det ikke var vår mening, det da. Det var jo og en opplevelse og en ny erfaring.

Tilbake til by’n og verftet og en travel uke. Det gikk på stumpene løs, da tiden var for knapp både for den ene og den andre og til det ene og det andre. John passet på som kleggen.

Arbeiderne ønsket han nok til en viss plass noen ganger, men hvis ikke han hadde passet på, ville resultatet blitt enda verre.

Onsdag skulle båten være klart, men nei da. Torsdag da? Ikke! Fruen begynte å bli lei, for ikke å si amper. John fant ut det var best å få meg ut av området og vi gikk ut, bl.a. for å spise lunch. En enkel sak, litt tapas og en sjømatsalat. Det skulle bli ganske så fatalt. Senere på ettermiddagen gikk jeg for å handle. John spylte båten, etter at arbeiderne var vekk. Da jeg kom tilbake, så jeg han stå bøyd over rattet, som om han hadde fått noe alvorlig (hjertet, tenkte jeg!!!!). Nei, da- ingenting, bare litt kvalm. Det var begynnelsen på nok en traumatisk opplevelse. Matforgiftning! En kaptein er visst ikke syk, og i alle fall ikke John. Bare litt urven! Måtte på toalettet ca. 8-10-12- 14 ganger; bare litt pjusken! Innimellom ”slagene”(på toalettet), klarte han så vidt å veilede og snakke med arbeiderne, men ellers lå han rett ut.

Og båten ble ”ferdig” fredag den 3. august, utpå dagen. John var syk, men innrømme det var ikke lett. Vi var ”FAD UP” av MB’92 og VILLE derifra, noe vi aldri burde gjort.

Men John karret seg opp og vi fylte diesel og kl 18.30 var vi på vei fra Barcelona til Torrevieja.

Den turen ble et mareritt, spesielt for meg. John var så syk at han lå i en døs og jeg forsto fort at han måtte til lege. Jeg tok derfor på meg kapteinsrollen, sto til rors i et heidundrende vær med strøm og sjø midt imot. Jeg var våt som en kråke og torde knapt forlate cockpit, men måtte jo se til den syke. Jeg endret kurs til en by som heter Javea (vi hadde vært der før) og endelig kom vi oss til lege og fikk medisiner. Der lå vi i ro til pasienten var feberfri.

Men vi kom oss da til Torrevieja og fikk møte slekt og venner. Det var en opplevelse at så mange kunne være sammen å feire min 60-årsdag, som var en av begivenhetene. Hele uka gikk i ett med feiring av både den ene og den andre sin bursdag og endte så opp i klimaks på lørdag, da vi feiret bryllup i spansk stil. Helt fantastisk. Både John og jeg synes nok også det var veldig spesielt å få se alle våre 6 barnebarn, selv om de nok var mest opptatt av å være i bassenget. En uforglemmelig uke.

Etter at venner og familie hadde reist hjem, var søster Kari og svoger Birger med oss vel en uke og vi hadde planer om å seile til Mallorca og Menorca. Imidlertid var ikke været på vår side disse dagene. Det var mye vind og veldig mye sjø/svell og slett ikke alltid så behagelig å være på havet. Derfor tok vi heller små dagsetapper og besøkte forskjellige steder langs Costa Blanca . Og John måtte selvfølgelig ha i seg noe østers som ikke var helt god; på akutten igjen og fikk nye medisiner. Heldigvis var Kari og Birger der, så slapp jeg å takle det alene. Uansett, sier kapteinen- ”jeg fikk da av meg noen kilo”- og det skal være sant og visst. Men er ikke det å jukse i slankekrigen??? Imidlertid, nå var det slutt på sjømat for en stund!!

De dagene vi forflyttet oss hadde vi helst for lite vind, men meldingene for Balearene var langt fra fine, så vi luffet av gårde langs kysten mens det var behagelig å være på sjøen. En etappe var på snaue 16 nm., men nok til at vi var berettiget en liten ankerdram.

Hyggelige og fine plasser, som bl.a. Santa Pola og Calpe. Det var varmt og vi koste oss, trass i sykdom og endrede planer. I Javea fikk opplevde vi skikkelig ”vestlandsvær”, regn og tåke, tungt skydekke i 2 dager(med fin temperatur). Den ene natten fikk vi oss en skikkelig støkk, da biminien ”raste” sammen, på grunn av vannmassene som hadde samlet seg. Den var blitt skadet i mastebrekket, og nok en gang fikk vi oppleve at verftet hadde gjort en dårlig jobb. Bøylen som de hadde ”reparert” hadde feil bue og dermed brøt hele sulamitten sammen. Vann i cockpit og en god del kom også inn i salongen. Vi ligger jo ”for åpne dører”... Under opptørkingen fant vi også enda en ”senskade” etter mastebrekket. En gjennomføring var slått løs (vanskelig å se med det samme) og en lekkasje hadde oppstått. Vel, far fikset saken.

Ellers gikk dagene som de pleier når en har ferie. En dag prøvde vi genakkeren, men den falt fort sammen, da vinden forsvant. Ellers ble det litt for mye motor.

Alicante var siste målet vårt, da Kari og Birger skulle reise derfra den 23. august.

Der fikk vi også oppleve et annet ”sydenvær”. Det braket plutselig løs med storm og uvær og båten var igjen dekt av gul sand.

Kari og Birger reiste og vi var alene igjen. Dagene hadde gått altfor fort, som vanlig, men vi håper de har bedre lykke neste gang de besøker oss, både på helse- og værfronten.

I Alicante fikk vi montert ny radarantenne, som de ikke klarte å få gjort i Barcelona. Vi seilte derfra til Torrevieja, som vi for øvrig synes veldig godt om, trass i ”dårlig rykte”. Der hadde vi om bord elektrikere, for å ”ta igjen” arbeid som ble gjort feil i Barcelona. Men vi var uheldige igjen. De gjorde bare ”ugagn”. En ung gutt som snakket flytende spansk (og absolutt ikke noe annet) ble satt på jobben. Forsto tydeligvis ikke mye, men klippet og koblet til John’s store fortvilelse. Hebe’s kaptein er flink til mye, veldig mye, men er ingen elektriker. Likevel forsto han at dette måtte være helt ”bort i natta”. Resultat; vi har fortsatt ikke lys i forcabin (tak) og toalett og heller ikke kan vi bruke dusjen framme, da pumpa ikke virker! Jørgen, du skulle vært her nå!!!!

Ellers ventet vi på de nye syklene våre. De var bestilt først i august, men ikke kommet når vi ankom Torrevieja den 27. august. Manana, manana…..Endelig, den 7.september hadde vi fått både sykkel og manglende pedal.

Nå var vi klare for havet igjen. Bestemte oss for å seile direkte til Estepona- 218 nm. og 34 t. Deilig å være på sjøen igjen. Mye ”silkeføre”, men vi fikk da seile en del, men mest ble det motoseiling.

Estepona er en nydelig by. Mye grønt og massevis med blomster alle steder, ikke minst i rabattene langt gater og veier. Selvfølgelig turistpreget, men vi har egentlig ikke noe imot at ting og tang er lagt til rette for oss.

Vi koste oss i Estepona en liten uke, før vi søndag den 9. september la i vei med Gibraltar som mål. Gibraltar er en miks av kulturer som er utviklet av alle de forskjellige bosettere gjennom årene. Det gjenspeiler seg i både arkitektur, ”kjøkken” og de forskjellige vaner. En rik historie med et sub-tropisk klima. Men klippen er britisk og har vært det siden 1704 og det syntes vi var lett å se/føle. Det er utrolig at på den ene siden av ”veien” ligger la Linea, som er spansk og på den andre siden Gibraltar som er britisk. Men britene har måtte ”bite i det sure eplet” og godtatt høyrekjøring. Litt vanskelig å ha forskjell på det, når Spania ligger på den andre siden av ”veien” med sin høyrekjøring. Og britene kjemper med nebb og klør for at klippen skal være britisk, det fikk vi da erfare mandag den 10.september, som er Gibraltars nasjonaldag. Gjett om det var ”17.mai stemning”! Og fargene rødt og hvitt, som i flagget deres. Alle var kledde i rødt og hvitt. Ja, noen var så konsekvente at neglene var lakket halvt rødt og halvt hvitt. Og det var hatter, vesker og sko i samme stil. De få som hadde vanlig farger, var turister, det var ikke vanskelig å se. Det var ballongslipp- røde og hvite selvfølgelig, det var dansing i gatene og musikk. Kjempeartig! Avslutningen var likevel noe av det flotteste vi har sett av fyrverkeri. Det varte 30 min. Startet litt forsiktig, for så å øke etter hvert til himmelen var full av fargede stjerneskudd. Eventyrlig.

Vi lå i Queensway Marina denne gangen og den er veldig fin. Ellers er det mye byggvirksomhet, som ødelegger hyggen ved å være der. Vi syklet mye, men jeg følte meg langt fra trygg i den enorme trafikken og de smale gatene. Faktisk tryggere å sykle i tykkeste Barcelona by, enn i Gibraltar. Klippen er jo ikke stor i omfang, faktisk ikke fullt 6 kvadrat kilometer stor og de høyeste klippene rager 426 m over havet. Den ligger strategisk til, med Spania ”på den andre siden av veien” og den ”overvåker” Gibraltarstredet, som vel må være blant de mest trafikkerte i verden. Klippen er også det sydligste punktet i Europa og det er ikke langt til neste kontinent, som er Afrika, bare 24 km over ”sundet”. Gibraltar er jo viden kjent for sine aper, som er mer eller mindre ville. De er ikke god å få nærkontakt med, men vi så at de var gode venner med bl a taxisjåførene. Vi så også en ape stjele en is fra en dame. Apen hoppet opp på et lite utspring av taket og nøt ”sin” is med velbehag. Den holdt på pinnen akkurat slik som vi mennesker. Ja, ja, det var andre likheter også….Det sies at når den siste apen forlater Gibraltar, vil klippen gå tilbake til Spania.

Gibraltar har et godt klima, med gjennomsnittlig 320 dager med sol og temperaturen kan komme over 30+ om sommeren. Vi tok likeså godt et par av de andre dagene- kanskje ufrivillig, men vi opplevde det verste tordenværet noensinne. Det varte i 4 timer og da gikk det i ett. Lynene ”haglet” og brakene så dundrende som den rene disco’en. Og regn!! For ikke å overdrive; det var store dråper i store mengder i flere timer!!!